livet akkurat no

Det lyste independent. De fleste var uavhengig av hva andre mente og synst. Folk hadde sterke meninger, synspunkter og tanker. Dette gjaldt spesielt ungdommen. Ungdommer med kreativitet, fantasi, og med lysten til å virkelig leve livet. Mange unge tenkte også at det var i denne alderen i livet ”det skjedde”, og her vi måtte spille kul som bare faen. Og når vi snakket om kul, gjaldt ikke det å ha et bra utsene eller og å bruke tøffe ord, eller gå med stilige klær eller røyke hasj. Nei, det var væremåten som gjadt, for de som virkelig var interessante, idefulle og gjerne en smule rar og de som fikk alle med, til og med deg. De som hadde sterke meninger og med selvtilliten på plass. Det var disse som virkelig var kule, og de som ville komme langt i livet. Overlegenhet var så vidt ikke kult. Eller det var det folk flest trodde. Eller de som var dumme nok.
De som drømte om å være kul ville aldri bli det, det visste de fleste. Det var opp til deg.
Det var en sånn tid hvor folk ikke skulle være usikre på stil og kultur. Alle skulle gå i ett sammen, men med forskjellige virkninger. Det var tiden for å ha det gøy. Kanskje det kalles ungdomstiden? Jeg visste i hvert fall at det eneste jeg gledet meg til nå var studenttiden, tiden etter videregående. Studentfester, studentliv, byen, middager og rødvin. Og å virkelig jobbe for det du skulle komme til å bli. Å det å virkelig leve med tanken på kronestykker og femtiøringer. Lenger enn det ville jeg ikke tenke eller drømme om.
Det var en tid med mange følelser. Følelser som bare ventet på å bli sluppet ut. Og følelser som sto på spreng for å oppnå sørger, lykkelige stunder og aggresjon. Aggresjon var gjerne den følelsen som sto mest på spill. I hvert fall når det gjaldt meg. Selv om jeg egentlig ville sørge i blant. Lykkelig? det visste jeg at jeg aldri skulle komme til å bli. Gøy derimot.
Det var i grunn en tid å le av. Ikke bare det å le av ungdommen, noe gjerne de eldre likte å kose seg med. Men dumme handlinger i nyhetsbildet og i politikken. Ikke bare av de norske politikernes handlinger. Men også hvordan de drev på utenlands. For spesielt kunne jeg ofte le av store mengder av politikerne i Norges land. Latterlige politikere, som bare ventet i spenning med maktsyken sterkt på sin side. Også surrealistiske, teite og idiotiske tv- program gjorde at jeg tenkte ”hva faen”, noe som ofte poppet opp i hodet mitt. Det fikk ihvertfall meg til å smile, ikke fordi det var en bra ting, nei, ikke av den grunn, men rett og slett fordi det bare var helt absurd. Og dette var det ungdommen skulle se opp til og lære av.
Absurd, nei, Det var ungdomstiden. Tiden ingen ville legge fra seg. Tiden der sosiallivet var det en levde for. Tiden hvor alt var rot. Tiden hvor alt var dop. Tiden hvor alt var kult. Tiden hvor alt var surt. Tiden hvor livet var bra. Tiden hvor livet gikk i bane.

En bra bane.